Fabian Raw

INSTAGRAM & SNAP: venjar

Lev for opplevelsene

  • Publisert: 21.08.2017, 21:17
  • Kategori: Refleksjon
  • Jeg tenker en del om dagen, på hva som motiverer meg og drar meg opp av sengen hver dag. Det kan være helt trivielle ting som en digg, sunn frokost, dra å trene og sette seg i solen med en kaffe og lese. Eller det kan være de store målene som å fullføre graden min, jobbe med skuespill på lerretet eller musikk på scenen. Vi mennesker lever jo for opplevelsene. Jeg tror det store spørsmål om meningen med livet handler om å leve godt - det å kontinuerlig utvikle seg, ha det gøy og ikke minst oppleve!

    Den valutaen som egentlig betyr mest for oss er jo opplevelsene og den koster ikke bare penger. Det krever nysgjerrighet og evnen til å ta initiativ - helst uten å være avhengig av noen andre for å få fremdrift. Én person som alltid er vært den initiativrik i familien er broren min Alexander. Ikke bare i familien men i vennekretsen sin men for seg selv mer og mer med årene. Bare det å planlegge en tur over vidda helt alene; krever alle de ovennevnte faktorene for at det skal være mulig å gjennomføre. 

    Det å ha mange interesser er utrolig verdifullt. For uansett hvilken vei man velger å gå, så er det viktig å faktisk sette seg inn i noe mer enn kun jobben man går til hver dag. Jeg pleier å si at det er viktig diversifisere energien sin på flere punkter og med det mener jeg at det er nesten vitalt å fordype seg i mer enn ett felt. En metafor jeg pleier å bruke er det å så forskjellige frø i flere åkre - for om man gjør det vil spire opp flere ulike planter som du kan høste senere. Om du kun sår ett frø og du ikke behandler planten riktig vil den ikke bære frukter, eller i værste fall dø. Hvor mange har ikke fått sine drømmer knust nettopp på grunn av dette - hvor hele verden faller sammen for individet som sitter igjen med følelsen av å ha sløst vekk ufattelig mye energi, og noen bruker til like lang tid på å være selvdestruktiv før man finner styrken på nytt. 

    I det store eller i det små, så mener jeg det er helt nødvendig å fordype seg i flere ting på veien. Det å ta inn omgivelsene og skape et større rom for seg selv og andre rundt deg. Etter å ha vært på hyttetur med Alex og en vennegjeng, ser jeg mer og mer hvor verdifullt det er å kunne gjøre det hyggelig rundt seg. Med god musikk, bra folk, mye fjasete men også samtaler med dybde og iherdige diskusjoner. Men ikke minst maten og hvor superhyggelig det er at noen står å kokkelerer i flere timer på en stor gryte Boeuf Bourguignon som sender heeerlige dufter rundt hytta og helt ut til bålpannen. Bare det å sette jernkjelen på grillen og lage frokost gjorde hele morgenen ekstraordinær - spesielt med opera (bror synger alltid med) og søndagsgudstjeneste fra Longyearbyen på radioen selv om alle er hedninger. 

    Jeg vil bare mer og mer ut på tur. Mer og mer vil jeg lære å lage mat, lære å kjenne naturen bedre og sette enda mer pris på det organiske. For jeg har for lengst blitt lei av å gå ned veier av asfalt, når jeg vet det finne så uendelig mange andre veier å gå..

     
    Mallmann-stil ved Steinfjorden

  • Publisert: 21.08.2017, 21:17
  • Kategori: Refleksjon
  • 3 kommentarer
  • Alle sanser

  • Publisert: 17.08.2017, 23:12
  • Kategori: Refleksjon
  • Det virker så lett å ligge på sengen og la tiden gå. Men altfor ofte gjør sinnet mitt fire vegger til en fengselscelle og jeg må tvinge meg ut i aktivitet. Når jeg blir for lenge inne på rommet mitt er noen ganger som om jeg glemmer hvordan det er der ute. Som om det er noe - et eller annet nytt der ute som jeg må oppleve. Ofte er det de samme tingene jeg oppfatter og sanser på nytt. Det høres kanskje kjedelig ut.


    Me eating something real

    Men det er noe med det å oppleve objekter og omgivelser med alle sansene for å få den sanne essensen av det. Et bilde av et tre eller et youtube-clip av en konsert gir ikke den samme opplevelsen eller troverdigheten som det å oppleve det i virkelighet. Slik månelandingen i 1969 ble mistenkt for å være filmet i et studio kun for å lure Sovjet og resten av verden. På samme måte kan vi la oss lure av det visuelle som blir fantasiene vi forestiller i hodene våres. Jeg tror kanskje ikke det nødvendigvis bare er angst som drar meg ut døren, men nysgjerrighet og et behov for å ta inn dagen med alle sansene. Det å kjenne solen i ansiktet, lukten av regnet mot asfalt og lyden av "fadderbarn" som naivt heller i seg mer alkohol enn de tåler og ramler etter en håpløs pretensiøs fyr i desperasjon etter å være en del av et nytt miljø i en ny by. For så å komme meg på banen og ta den helt opp til Voksenkollen hvor Nordmarka venter i stillhet, hvor kun lyden av skudd fra Skytterkollen er å høre i det fjerne. Da er ingen tvil om hva jeg opplever.

    Jeg er nødt til å oppleve alt jeg er opptatt av. Oppsøke og utspørre. Jeg har sluttet å være redd for å stille spørsmål og si ifra. For hva er det godt for? Jo lenger du holder deg inne, og inne i deg selv, jo lenger blir veien tilbake til det å være uredd og nølende.

    Det å være usikker og redd er kanskje noe av det mest usexy jeg kan tenke meg. I enhver situasjon jeg er usikker vil jeg automatisk prestere dårligere enn jeg ville gjort om trodde på meg selv. Hvis ikke jeg tror på meg selv, hvem skal tro på meg da? Hvordan skal jeg overbevise andre uten å i det hele tatt utstråle selvtillit eller selvsikkerhet. Selvsikkerhet er attraktivt, men det skaper også dessverre en arena og forum for misunnelse og hat. Ofte fordi det vekker noe i andre - en stemme som minner dem på noe selv ønsker de hadde, noe de selv skulle gjerne ha gjort eller blitt bedre på. For er det noe som er enda mer usexy enn usikkerhet, så er det sjalusi..

    Vil du noe nok er det ingen andre enn deg selv som står i veien. Jo så er det alle de som vil si at du ikke vil få det til, at det er vanskelig eller at han eller hun er bedre. Men det er kun du som velger om du skal bry deg om det eller ikke. Ikke la perseptene gå på autopilot og overstyre deg. Ta kontroll over alle situasjoner hvor du virkelig føler at du må - og du vil straks lettere få kontroll over ditt eget liv. Det høres enkelt ut. Men du må bevisstgjøre deg selv hver dag hvor alle følelsene dine går og hvorfor. Hele tiden still deg selv spørsmål om hvorfor du gjør ting. Gjør du det for å være den beste versjonen av deg selv, eller for å tilfredstille superegoet hvor alle andre bestemmer?

    BJKpUH2kJQg
    Supersonic - Oasis


     

  • Publisert: 17.08.2017, 23:12
  • Kategori: Refleksjon
  • 7 kommentarer
  • Demonene som kommer når du er alene

  • Publisert: 05.07.2017, 18:51
  • Kategori: Refleksjon
  • Jeg våknet flere gangen før klokken hadde passert 5 for et par morgener siden. Kaldsvette og frykt vekket meg, mest sannsynlig noe underbevisstheten min dro med seg fra drømmeverden. Når jeg speiler meg, ser jeg at tungen min har et grønnere skjær enn dagen før, leddene kjennes ømme og sinnet mitt tungt. Jeg hinket hjem fra ytterst på en strand med en stokk i den ene hånden og blod i den andre. Så galt kan det gå om man kun skal gjøre noe så enkelt som å bade i havet. En bølge tok tak rundt benet mitt, veltet stenen jeg sto på og tvang fotfestet mitt mot en knivskarp sten. 



    Litt sånn føler jeg det i dag. Som om hele livet mitt blir skylt avgårde, alt jeg sto for, trodde på og lærte på veien blir plutselig helt meningsløst når jeg ligger inne på rommet og kjenner den knivskarpe avgrunnen skrape under føttene mine. Det er en kamp med demonene som jeg kanskje har holdt unna for lenge. De er i oss alle, men vi undertrykker dem - som om de ikke finnes. 

    "Fear is a friend that's misunderstood" skriver John Mayer. Jeg tror at om man lærer seg å møte frykten, leve med den og lære seg å kjenne den - vil det bli ditt våpen i alle kamper. Inviter demonene inn og snakk åpent med dem, for det finnes kompromisser.  

    Det er nettopp i møte med motstand man møter seg selv og det er måten du velger å håndtere motstanden som definerer deg. Motstanden former deg om du møter den riktig.

    Innleggene mine er få og det er mye pga det evig voksende monarkiet av drama queens & kings. Det å bli kastet ut av rommet jeg bodde i fordi kontrasten i livene mellom meg og de jeg bodde med ble for store, fordi sjalusi ble til hevdelsesbehov. Dette midt i eksamenstiden, midt oppi et reality drama med press fra familie, kjæreste og fra det pleide å kalle et hjem. 

    Allikevel skjedde alt dette med gode venner rundt meg som var med meg hele veien - de som er igjen etter du har silt vekk alle de som gir deg en dårlig følelse og overfører sin dårlig energi over på deg. Det er ikke motstand, det er bare andre menneskers demoner som de forsøker å prelle av seg og lokke over til deg. 

    Men hos meg er det nok fullt dessverre. Stay true! Det kommer mer fremover.


    Some good people right there

     

     

  • Publisert: 05.07.2017, 18:51
  • Kategori: Refleksjon
  • 2 kommentarer
  • Skap ditt eget rom

  • Publisert: 19.06.2017, 15:01
  • Kategori: Refleksjon
  • Jeg har stått opp tidlig innenfor det vi kaller døgnet i altfor mange dager nå og har hatt skuldrene oppe helt uten å tenke over det. For noen uker siden spurte kjæresten min om jeg skulle være med på en sponset reise til Kroatia. Lite visste jeg at de som arrangerte turen hadde booket de billigste billettene gjennom hele det som virker mer som en chartret jobbtur enn en ferie. Vi måtte opp 4 to ganger for å rekke et fly til neste by. Og selv om flyet lander pent på bakken, rekker ikke vi å gjøre det samme. 

    Men, er det en ting jeg har lært av å ha reist en del og bodd forskjellige steder i verden, er det evnen til å holde roen og skape rom, holde følelser og støy i sjakk. Det kan endre alt!


    Split

    Vi sapiens er flokkdyr i stor grad. Når vi er i et rom, enten det er på en fest, i en hyggelig uformell middag, i forelesning, på café eller i et åpent rom ute i naturen; så vil det ofte være en eller flere personer som tar mer plass enn andre. Man sier ofte at noen "tar rommet" - jeg har til og med lest jobbannonser hvor de søker "en som tar rommet".

    Hva mener man egentlig med dette, og hva kommer det av?

    Det er fler måter å ta et rom på. Noen kan ta rommet ved å gi en følelse av trygghet og ledelse, mens noen kan ta rommet ved å ta for mye plass for kun å tilfredstille egoet. Jeg mener det er noen som fortjener plassen mer enn andre, nettopp fordi de har denne naturlige egenskapen til å ikke bare ta rommet, men har evnen til å skape rom. For å skape rom må man først og fremst være trygg på seg selv, trygg nok til å ta dørene stå åpne til å gi plass til andre uten en frykt for å bli jaget ut. 



     

    Dette rommet kan du ha med deg overalt hvor enn du går. I nye ukjente situasjoner og utfordringer som vi vil møte uansett. Om vi mennesker ikke møter nok utfordringer, vil vi jo bare skape motstand selv. Denne motstanden er ofte den vanskeligste å takle siden vi ikke vet helt hvor den kommer fra - vi skaper den underbevisst. Vi glemmer å se forbi den fiktive realiteten som handler om hvordan vi skal føle, tenke og handle etter. En autist skaper sin helt egen verden, men sliter å se forbi denne realiteten og er dermed ikke objektiv. Vi må ikke glemme å se verden objektivt, ellers er vi i fare ved å miste oss selv og klarer ikke inkludere alt og alle rundt oss - vi må beholde roen, og holde døren åpen.

     

  • Publisert: 19.06.2017, 15:01
  • Kategori: Refleksjon
  • 4 kommentarer
  • Strekk ut armen med hånden åpen

  • Publisert: 06.06.2017, 18:38
  • Kategori: Refleksjon
  • Jeg hadde en tendens til å klage mye i mindre yngre dager. Alt jeg fikk igjen var venner og familie som kun til slutt ble lei og etterhvert mister respekt meg og min manglende evne til å ta valg og kontroll over mitt eget liv. Det hjelper generelt ikke å klage, like lite som det hjelper å be til en høyere makt med mindre du velger å leve i den fiksjonen. Det er klart at når det kommet til punktet hvor du ikke kan gjøre noe mer for å forandre situasjonen du er i, kan du alltid håpe på det beste. Men det beste mener jeg, er å gå videre og fokusere på noe annet som kan drive deg fremover. 


    Me & Noah 

    Men det er én ting jeg er dårlig på, av ren beskjedenhet og ydmykhet - det å spørre om hjelp. Det sitter så langt i meg å spørre andre om tjenester, om en hjelpende hånd. Mitt rigide ego og individ har stått alene gjennom alle stormer og holdt neven min lukket, til den blir tørr og full av sår. Jeg har fått så mye hjelp og kjærlighet av de rundt meg helt passivt, at når jeg virkelig trenger hjelp, sitter det for langt inne. 

    En person som virkelig har vært der for meg gjennom noen stormer nå er Noah. Ikke bare coacher han meg gjennom personlige konflikter og krisesituasjoner, men i kaoset oppdager vi og får konfirmert teorier og analyser rundt psykologi, ideologi og filosofi. Midt i kaoset blir jeg dratt inn i en verden av uoppdaget estetikk og kunst som tar vekk oppmerksomheten og fokuset fra konflikt og mennesker av lavmål som forsøker å sette meg i en kjip situasjon. 

    Ved å diskutere over digge middager og føre lange dialoger gjennom treningsøkter og filmer, løfter kunnskap meg opp og gir meg et overblikk som er vanskelig å oppnå om man lar seg dra ned til roten av treet. 

    Gjennom en ganske turbulent flytteprosess som enda ikke er over, et reality-drama og en eksamenstid har jeg innsett hva virkelig en god venn kan gjøre for deg - om du bare strekker ut armen med hånden åpen.

    Takk Noah, takk mormor som hjelper meg når jeg er blakk og takk til alle de bra menneskene rundt meg som aldri sier nei til en venn i nød og som aldri gir opp sin integritet (øver meg til oscar-speech).

     


    My beautiful grsndma
     

     




     

  • Publisert: 06.06.2017, 18:38
  • Kategori: Refleksjon
  • 2 kommentarer
  • Billig, bra og effektivt - en utopi

  • Publisert: 27.04.2017, 14:54
  • Kategori: Refleksjon
  • Et problem jeg har jobbet mye imot er å gjøre ting halvveis. Bare fra jeg står opp om morgenen, begynner på frokosten mens jeg pusser tenner, legger i en klesvask. Så starter jeg å lese forbrukeratferd mens jeg sjekker Aftenposten, samtidig som jeg snapper en kompis og synger litt til en Mayer-låt. Det ender ofte med en svidde egg, brent havregrøt, en klesvask som blir liggende å mugne og en særdeles ineffektiv study-session. 

    Alle har jo hørt noen fortelle deg "du må ta en ting av gangen". Men når man har så mye å gjøre hender det at man prøver å gjøre nemlig ALT på en gang men jeg vet det vil krasje til slutt uansett. Jeg er så fed up av å stresse med å gjøre ting - det er viktig å ikke ta livet altfor seriøst, ta ting litt med ro og ikke være så sjukt selvdestruktiv. Puste imellom og tenke at du gjør det beste du kan akkurat der og da, for det dummeste man gjør er å stresse over mål som er langt unna. 

    Jeg lærte av film producer Frederick Howard en gylden trekant-regel om hvordan en film kan produseres. Du har alternativene: Billig, effektivt og bra. Men du kan kun velge to av dem. Vil du ha det billig og bra så tar det lenger tid. Om du vil ha det effektivt og bra så blir det dyrt. Det er sjelden en vei utenom, og det er det sjelden generelt i livet også.

    Nå har jeg vært syk siden før helgen og jeg blir usedvanlig rastløs av denne tilstanden. Så rastløs at jeg i går løp et rolig trappeintervall ved Vulkan alene i solen, noe som viste seg å være en ganske dårlig idé ettersom det føltes som jeg hadde vært på en 5 dagers fyllekule etterpå. 

    Jeg har alltid trosset bagatellmessige "sykdommer" som influensa og enkel forkjølelse, men denne gangen har jeg nok lært at det er best å ta det med ro. Frisk luft ja, men ta det med ro. Har en liten teori om at disse sykdommene og bakteriene er til for de som trenger en påtvungen pause i livet, og en god unnskyldning til å ta det helt med ro uten å pådra seg dårlig samvittighet. 

    Om jeg vil bli ordentlig bra igjen vil det ta litt lenger tid. Det er ingen vei utenom:)

    Sjekk ut det bandet her om du digger soul, litt blues og sweeeet slidin' guitar

    K1J04ugcdi8
    Tedeschi Trucks Band -  Midnight in Harlem (fra om 3:50 om du digger gitar soloing)


     

     

  • Publisert: 27.04.2017, 14:54
  • Kategori: Refleksjon
  • 2 kommentarer
  • Utfordringer utvikler meg

  • Publisert: 07.04.2017, 09:39
  • Kategori: Refleksjon
  • Et spørsmål jeg har stilt meg selv mye i det siste, er : Hva er det som driver meg?

    For hva det er som driver oss mennesker, er utrolig forskjellig, samtidig som det er grunnleggende verdier programmert i oss alle. Coach Tony Robbins snakker om dette i sine foredrag og bøker, og har definert det ved "6 Basic Human Needs". Innenfor disse behovene, så ligger det jo individuelle verdier som får deg til å ville stå opp om morgenen og aktivisere deg selv. Noen vil kanskje kun bidra med noe og forbli trygg, men tilfredsheten vil nok ikke vare lenge før du merker at du vil være avhengig av utfordringer.


    "If you do what you've always done, you get what you've always forgotten"

    Jeg er avhengig av utfordringer, ellers sovner hjernen min. Dette ligger faktisk under et av de basale menneskelige behovene "Uncertainty/Variety". 

    Får jeg ikke nok utfordringer vil jeg ikke ha den drivkraften til å utføre og skape, praktisere hobby eller leve ut drømmene mine. Ofte blir disse utfordringene kalt "problemer", og en frase som ofte blir sagt er "ja vi har alle våre problemer". Men om du nøytraliserer dette og heller ser på det i et større perspektiv, så er det ikke noe mer enn en hindring, en hindring som står i veien for målet du vil oppnå.

    Vil du oppnå dette målet må du overvinne denne hindringen, og på veien videre vil du være klar om du møter den samme hindringen. Plutselig er det ikke noe "problem" lenger å takle denne utfordringen, og det er ikke en gang anstrengende å møte det. Og vil man oppnå noe, konstant fortsette å utvikle seg, så må man lære å møte disse utfordringene uten å heve skuldre, uten å miste søvn og motet. Men heller møte dem med åpne armer, for om du ser det i et lengre perspektiv, vil du får mer igjen enn du aner. Men også det viktigste, som en jeg har kjær ofte sier til meg: Pick your fights. Og behold roen, selv når du må løpe.


    Tony Robbins 6 Basic human needs: https://www.entrepreneur.com/article/240441

  • Publisert: 07.04.2017, 09:39
  • Kategori: Refleksjon
  • 5 kommentarer
  • Kan man strukturere skjebnen?

  • Publisert: 04.04.2017, 20:44
  • Kategori: Refleksjon
  • Jeg vet ikke om det er årstiden eller meg, men i den siste tiden har jeg virkelig hatt lavt energinivå. Det var en periode hvor pusten ble kortere og jeg ikke klarte å konsentrere meg det grann om skole og pensumlitteratur. Det er jo noen dager som er sånn. I dag sto jeg opp rundt 9, og dro ut og løp trappeløp ved Vulkan rundt 10:30. Egentlig skulle jeg vært oppe 7:00 og løpt rundt 8, slik at jeg får nok tid til å somle med ting av egen interesse og hobby, så jeg til slutt kan gjøre pliktene, for å fullføre en bachelor. 

    Er det noe som har gode tips til å finne motivasjon og rytmen til god struktur?

    Jeg har sagt til meg selv utallige ganger, hvordan jeg skal strukturere ukedagene og være effektiv når det kommer til tid, så jeg slipper angst og stress. Mens jeg satt meg på café i dag, leste jeg et intervju med Ryan Gosling, hvor han uttalte at han "har sluttet å bruke tid og se tilbake på det jeg ikke gjorde". De rollene han ønsket og ikke fikk, mener han har ledet han til andre roller som viste seg å være langt bedre for hans karriere. Noen kaller det skjebnen og ler litt av det, men jeg tror faktisk det er noen usynlige krefter, noen koder som sørger for at det går i en viss retning om man legger nok krefter, tanker og energi i det. Så var det kanskje meningen at jeg ikke skulle få gjort altfor mye produktivt enn det i dag. Uten at det er noen unnskyldning for meg selv. For jeg er jo bevisst på det. 


    Ryan Gosling for GQ

    Okay, så fikk jeg ikke lest noe skole i dag, selv om jeg hadde satt av halve dagen til det. Jeg skulle møte en medstudent og lese økonomi, men hun skrev til meg at hun har en "dårlig dag" og det vet jeg hvordan er. Det er relativt enkle veier ut av den "dårlig dag"-innstillingen, men de kan være vanskelige å se om man ikke finner roen. Meditere litt. 

    Så endte jeg opp på Nasjonalbiblioteket da, og så på videoer om alt mulig som ikke har med skole å gjøre og vipps så er klokken 16:30.

    Nå skal jeg feire min kjære mamma sin bursdag med Pad Tuesday, og prøve å komme meg hjem tidlig så jeg er opplagt til en mer strukturert dag i morgen. Jeg tror det handler om å bestemme seg for å gjøre noe, og ikke snu eller bli avledet. Målrettethet er kanskje et stikkord. For skal ting bli gjort, er struktur i en eller annen form nøkkelen dit. Så kan man kanskje strukturere rundt skjebnen.

  • Publisert: 04.04.2017, 20:44
  • Kategori: Refleksjon
  • 4 kommentarer
  • Inspirasjon som motivasjon

  • Publisert: 02.04.2017, 18:57
  • Kategori: Refleksjon

  • Disse frokostene er beregnet kun mot fyllesyke og ellers helst til lunch:

    Corn Tortilla stekt i olivenolje

    Egg stekt med Jarlsberg(om du vil steke plommen uten å snu egget er det bare å sette lokk over pannen)

    Rødkål

    Cherry tomatoes

    Mais

    Potetsalat

    Salsa

    Strø gressløk over

    Refleksjon:

    Jeg har tidligere kunnet irritere meg over de minste ting. Jeg kunne la de minste ting ta så mye energi fra meg - så mye at jeg begynte å minne mer om en grinete gammel gubbe enn en mann i 20 årene. Det var et tidspunkt hvor jeg merket at jeg måtte bort fra de jeg hadde rundt meg, og inn i nye omgivelser, for å få nye impulser. Det var da jeg bestemte meg for å dra til London og studere drama & film. 

    Da jeg kom tilbake, klatret jeg meg sakte opp av en depresjon som i all hovedsak var forårsaket av min egen psyke og innstilling. Du vet når noen sier " et sted fremtiden, vil du se tilbake på dette og le"?



     

    Det jeg begynte med da, var å heller se frem i tid til det punktet hvor jeg faktisk kan le av det. Det er ofte vanskelig å se noe når alt er mørkt, men man må være tålmodig, for sakte kommer nattesynet, og du ser alt litt klarere selv om det kanskje er svart/hvitt. 

    I dag har jeg gått en lang tur med min kjære mor som er en fryd å være med om dagen. Jeg setter utrolig pris på det forholdet vi har nå, uten for mye krangling eller at hun har noen evig trang til å oppdra meg. Men så er det jo det evige instinktet, og sånn er jo naturen. Men min mor har inspirert og motivert meg til mye og gjennom mye. Mødre har ikke alltid rett, men veldig ofte. Av en eller annen grunn er det ofte veldig kloke og objektive, men kan å mangle innsikt selvfølgelig.

    Men det er bare kjærlighet.

     

    UL1m4hZx3FM
    Et band broren min viste meg i 5. klasse. En av mine første introduksjoner til rock og til det lyriske. Det handler krangel, konflikt og når man heller kanskje burde lytte og lukke munnen..

    Jeg har tenkt en del på hvorfor jeg skriver ned disse tingene. Og jeg har kommet frem til at det er handler mest om det at jeg elsker å kunne inspirere og samtidig bli inspirert! Det å finne gleder i å inspirere andre, handler ikke om at andre skal beundre deg, men mer om at noen eller noe kan motivere og pushe deg til å gå en spesifikk retning, ofte kreativt. "Inspirare" fra latin betyr å ånde inn, eller å inhalere. Man tar altså noe innover seg og internaliserer fra andre, og dette kan være negative og positive verdier. Dette er jo kun passivt, for ingen kan tvinge noen til å bli inspirert og det skjer ofte helt ubevisst. Det å se at man kan inspirere andre er også motiverende i seg selv, ved at man får en bekreftelse på at ens verdier er gode, om overføringen er positiv. Og det er utrolig digg å se.

    Det kan løfte mennesker ut av sitt eget, kanskje lukkede sinn og gi andre en bevissthet eller perspektiv, eller det kan gi andre kunnskap de aldri ville fått noe annet sted. Men samtidig er det viktig å ikke la lede for mye etter en annen form i den grad at man mister helt seg selv. Da er det nemlig lett å falle tilbake i den gropen, fordi den personen eller livsstilen du formet deg etter, viste seg å ikke være evig grønn. Ta heller med det beste og sil ut det som kanskje ikke er så positivt ved å være litt objektiv og mindre intens. Jeg tror det er viktigere å lytte mer, og bruke færre ord. Men ikke her. Dette er en del av min dagbok jeg deler alle;)

     

  • Publisert: 02.04.2017, 18:57
  • Kategori: Refleksjon
  • 5 kommentarer
  • Kunsten å mestre - kunsten å bare være

  • Publisert: 31.03.2017, 14:50
  • Kategori: Refleksjon
  • Jeg vil starte med å lufte det gale hysteriet rundt det vi kaller "kjendiser" og hvor langt kunst kan strekke seg. Det hele startet med globalisering og massiv kringkasting. Hvordan fler og fler får oppmerksomhet offentlig gjennom TV, internett og annen media. Det har gått fra hvordan profesjonelle idrettsutøvere vinner et mesterskap til at Kim Kardashian er blitt gravid eller Justin Bieber blir anmeldt for DUI (kjøre i fylla) - det som fanger folkets interesse. 

     


    Celebrity - Woody Allen. Rar, i B&W og verdt å se.
     

    Om du velger å anse noen som en "kjendis", så er det nettopp fordi du vier nok oppmerksomhet til dette menneske, både som karakter og person. Begge får en anerkjennelse, og sånn sett er det jo en slags synergi. Allikevel er det en slags distanse der, som virker forvirrende for de som er utenfor dette miljøet. En elv uten bro, full av misunnelse og bitterhet, blandet med beundring i en eller annen grad. Samtidig som folk tror de får et slags frikort for å å hetse. Jeg har hatt mye trening med å ta i mot kritikk og hets, så jeg tåler det i stor grad. Men er mange sarte sjeler som lar seg knekke.

    Tenk litt over hvorfor vi handler, hva er grunnen for at du handler på EN spesifikk måte? Jeg vil skrive mer om dette..

    Kriteriene for å komme på skjermen blir lavere og lavere, og de 15 minuttene med "fame" som Warhol manifesterte, blir bare lengre og lengre.

    Du får de enten du vil eller ikke. Jeg har siden veldig ung alder hatt lyst til å uttrykke meg gjennom skuespill. Fra jeg var veldig ung, har jeg alltid funnet konsentrasjon og tilfredsstillelse når jeg får uttrykt meg. Jeg var heldig å få noen år på Steinerskolen på Hovseter ved Huseby i Oslo, og det var virkelig de beste årene av hele min skolegang (jeg var innom 10 skoler fra 1 klasse barneskole til jeg fullførte VGS).  Jeg har innsett dette mer og mer ettersom tiden er gått og perspektivet er blitt klarere. Noen ganger må alt pusles sammen på veien, og det er helt nødvendig for å finne roen. Det er det store overblikket, en objektivitet og evne til å sette sammen alle brikkene og se den røde tråden i det hele. ALT henger sammen.

    Og det å uttrykke seg fysisk er en av disse røde trådene. Jeg er nødt for det, på en eller annen måte. Det er definitivt en av mine største verdier. Og det å kunne kanalisere og profesjonalisere gjør det til en kunst. Enten det er dans, musikk, skuespill eller form og farge. På både norsk og engelsk sier man "kunsten å mestre"(the art of mastering).


    Fra Foodora-event på St.hanshaugen i går. Takk for maten <3
     

    Jeg er med i en TV-serie hvor man følge en rekke bloggere i gjennom deres hverdag og helg med et "flue på veggen"-perspektiv. Dette blir produsert år etter år fordi det er åpenbar stor interesse for dette i Norge. Grunnen til at jeg er med er fordi jeg startet å date en jente, helt uviten å vite hvem hun var og at hun var involvert i dette. Jeg blir informert om dette på telefon på vei fra fest, til hennes nye leilighet; og det var i det hele tatt spontant. Men hey jeg hadde det gøy. Det tar ikke langt tid før jeg leker med kamera. Og om folk kan le, gråte eller bli sinte av noe av det jeg uttrykker der; at det vekker en reaksjon - det er vel bra tenker jeg! For tross alt har man all frihet når man filmer "reality". Og ja, jeg er meg selv - kanskje litt for "masse" som Kristine sier på den rare dialekten. Men det går vel egentlig ikke an.

    Art:

    "The expression or application of human creative skill and imagination, typically in a visual form such as painting or sculpture, producing works to be appreciated primarily for their beauty or emotional power"

     

    Så for å gjøre det klart. Det er ikke en kunst det jeg gjør. Det er bare meg. Men det er gøy å se hvor mye energi mennesker bruker på slenge shit. Men som jeg alltid har tenkt. Så lenge noen har giddet å bruke tid og energi på det, så har jeg vunnet :)

    Og til alle som klager på skrivefeil - Please hold dere for gode til å slenge sjiiiiiit og mas om at jeg fremmer intellektet mitt etc. Heller vær mer konstruktiv enn offensiv. Dette er en blogg og ikke Morgenbladet(til og med de gjør feil). Ellers takk for tips<3 

    Thanks, og fortsett å se!

  • Publisert: 31.03.2017, 14:50
  • Kategori: Refleksjon
  • 4 kommentarer
  • Utdanning - en dannelsesreise?

  • Publisert: 27.03.2017, 16:57
  • Kategori: Refleksjon

  • Left-over tortilla wrap, soaked i olivenolje med egg, bacon, red hot chilipeppers, cherry tomatoes. Over helte jeg lake fra Jalapenos på glass. To spice it up a little extra;)
     

    Etter en løpetur i Frognerparken og en bedre frokost, har jeg sittet 4-5 timer uten stopp og uten mat å "studert".

    Det er rart, men jeg må på en måte pine meg selv litt for å finne disiplinen og stoppe meg selv fra å gjøre ting som kan og vil distrahere meg. Jeg hører ofte på "Filip & Frederik Podcast" når jeg lager frokost, og i en episode hvor de snakket om mennesker i offentligheten som, spesielt idrettsutøvere, prøver å gjøre ting på gamlemåten og hvordan dette aldri vil slå den nye teknologien. Teknologi fører oss videre, og selv om det å gjøre ting på gamle måten vil kunne vekke nostalgi og en godfølelse, vil det ikke være noe bedre eller effektivt, spesielt når det kommer til sport. Anyway. I digress. Da de snakket om Björn Borg sin karriere, nevnte de noe som var ganske interessant. Borg hadde helt faste rigide rutinger når han skulle trene og delta mesterskap, hvor bilen kjører den samme ruten, spiser de samme tingene etc. Alt dette for å ikke bli distrahert og miste noe som helst fokus. 



    T-shirt fra Velouria Vintage, cap fra M.A.M.B. og jakke fra BLK DNM. Cap inne er for å skjerme meg fra distraksjoner. For real.
     

    Jeg tror jeg må finne den rutinen, uansett hvor mye jeg frykter rutiner, kun fordi jeg misliker struktur som er rigid, ting som går rett frem og gjør alle dager like. Samtidig vet jeg at det må til for at ting skal bli fullført, for å kunne gå i den dybden. 

    Å ta en utdannelse er jo en trygghet og en utfordring samtidig. Men hele konseptet tiltaler meg ikke helt. Jeg mener det kunne vært strukturert annerledes, mer friere og innovativt; flytende. BI jobber med det, men det går ikke raskt nok. Eksamen, dokumentasjonen som skal overbevise en "sensor" om at du har konsumert og forstått informasjonen, er en trøtt dame eller mann som allerede har pløyd gjennom 500 andre. Kanskje er du heldig å bli rettet først og han eller hun ikke er fullt så lei av å lese gjennom de samme besvarelsene. Og hva skal besvarelsene inneholde? Jo, teori som beskrevet i pensumbøkene, uten noe særlig selvrefleksjon eller frihet til å tenke ut ifra eget hode. Og dette skal skrives for hånd på 3 lags papir.  Nei vel så er ikke en utdanningsinstitusjon et sted man blir vurdert og trent i selvrealisering. Men å rent etymologisk så har det med dannelsen å gjøre. Jeg vil si det er en viktig del av dannelsesreisen å gå i seg selv, kunne reflektere, stille spørsmål og ikke kunne være medgjørlig til alt som for de fleste bare "er". 

    Fler burde fåtte sjansen til å prøve seg ut. Learning by doing. Men så er det jo sånn - vil man  NOK så får man det til..

     

  • Publisert: 27.03.2017, 16:57
  • Kategori: Refleksjon
  • 4 kommentarer
  • Finn deg selv i kunnskap!

  • Publisert: 23.03.2017, 16:59
  • Kategori: Refleksjon
  • Det handler ikke om å vite alt, bortsett fra den fundamentale basiskunnskapen som de fleste mennesker burde besitte. Men den er jo basert på alt du opplever, oppfatter og blir prakket på deg fra du er et lite barn til den som står her i dag.  Mye av kunnskapen er passiv, og vi søker den ikke ut selv. Jeg tror at når vi først søker ut kunnskap på egenhånd, er det punktet hvor vi begynner å bygge et "selv" som definerer oss. Det å gå i mot kunnskap og viten som kanskje foreldrene dine eller en lærer tilførte deg, er ofte det vanskeligste, men også et definerende moment i det man kaller å "finne seg selv".

    Den kunnskapen jeg besitter kommer fra nysgjerrighet, gode, kloke og oppegående mennesker rundt meg og ren tilfeldighet. Men også av de ikke fult så gode og oppegående har jeg lært minst like mye.. 


     

    Jeg har alltid blitt inspirert av mennesker med bred kunnskap - mennesker som kan noe om det meste. Men etterhvert merker jeg at det nødvendig ikke er så viktig å kunne noe om alt, men heller mye om noe. Man kan kalle det kvalitativ og kvantitativ informasjon. Det kvalitative er informasjon som bærer kvalitet og dybde, mens det kvantitative bærer en mengde av forskjellig, noe overfladisk informasjon uten noe særlig dybde.

    Så i stedet for å gå halvveis inn i et forhold, lese 3 halve bøker, se en halv episode av en serie, lære meg å spille gitar halvveis; vil jeg heller ta en og én ting av gangen, og ekskludere en hel del ting til fordel for det å mestre noe til jeg er mett. 

    Det er også sunt å søke i bredden av kunnskap og psykologi, men i noen faser i livet tror jeg det er viktig å grave dypere. Spesielt i drømmene og ambisjonene...

    Nyt resten av denne vakre dagen people!

     


    Reading the January issue of Psychology Today - a hand me down from my good friend Noah 
     

  • Publisert: 23.03.2017, 16:59
  • Kategori: Refleksjon
  • 1 kommentarer
  • Usikkerhet

  • Publisert: 16.03.2017, 22:33
  • Kategori: Refleksjon
  • Mange snakker om denne usikkerheten. Ofte brukes det som et våpen i en diskusjon, for å få kontroll treffe et evt sårt punkt. På engelsk er det to ord for usikkerhet: uncertainty & insecurity. Og i begge begrepene ligger den slags underliggende frykt, og begge henger tett sammen.

    Frykten for det å stå for de verdiene man har og valgene man tar, frykten for å gå ned en vei som ikke går rett frem. For på denne veien vil dukke opp mennesker og situasjoner som vil få deg til å tvile, kanskje til og med få deg til å snu. For å gå denne veien alene kreves det mot og viljestyrke, som noen har mer medfødt enn andre, men for de fleste kreves trening. Man må kanskje legge seg flat ovenfor seg selv og innse et nederlag, innse at man har tatt feil.

    Men det er ingen skam å snu, og det er heller ingen skam ved det å ta feil, for det er når du går alene går mot et mål at du får svaret. 


    Eddie Van Halen.

     

    This guy definitely never gave a shit. He kept failing. And kept practising.


    Det å være usikker på seg selv er vi jo alle til tider. De som er overkjørende og cockeyed er ofte de som kanskje er mest usikre i sin egen integritet, og de kommer aldri særlig langt med det. Det er usikkerheten som driver oss; den uvissheten om hva utfallet blir er det som gjør at nysgjerrigheten trigges og vi trosser trygghet og alt som heter komfortsoner.

    Jeg tror at fraværet av nysgjerrighet, mot og viljestyrke gjør oss mennesker ulykkelige. Man må tørre å gi litt faen i alle fallgruvene, alle mennesker som sier deg imot, som ler av deg og sier du ikke får det til. De menneskene som hevder du ikke vil få det til, fordi det enten er for vanskelig eller at du ikke har det som skal til, er preget av sin egen usikkerhet. De føler seg små fordi de ikke tør å drømme stort og strekke seg langt, og vil derfor prøve å undergrave dine ambisjoner for å stabilisere sin egne smale livsfilosofi. Mange kaller det for bobler, med vegger som forsterkes over tid, og til slutt bli umulig å se gjennom. Og da er det for sent. 


    This gal is also insecure. But she keeps going. Because she's curious.
     

    Uten å være en altfor stor klisjé, men tross alt er klisjeer blitt klisjeer for en grunn; de er sanne.  Men please ikke bruk usikkerhet som et våpen, og heller aldri la den komme i veien for nysgjerrigheten. Stol på deg selv, la erfaringene være et våpen og bruk det også som et skjold når du skal videre ned den lange veien, full av skarpe steiner og fritt fall på hver side. Og vær åpen.

    Det var min lille filosofi.

  • Publisert: 16.03.2017, 22:33
  • Kategori: Refleksjon
  • 5 kommentarer
  • Tanker og ord som ikke bygger

  • Publisert: 10.03.2017, 20:00
  • Kategori: Refleksjon
  • Man lærer etter å ha levd litt, hva det er verdt å reflektere over, hva man kan la ligge og hvilke tanker man burde gå dypere inn i. Før kunne jeg bli tankefull og ofte melankolsk av bare å se en solnedgang, lukten av vinter eller sommer eller av å høre en låt jeg spilte mye en sommer. Men også når det kommer til perifere relasjoner eller generelt alt som kommer utenfra, fra andre rundt deg. Hvor mye skal du bruke tid på alt dette? 

    Jeg merker det er vært utrolig viktig å sortere disse tankene og hvilke utsagn fra andre jeg skal ta innover meg. Etterhvert som man lærer å være åpen og objektiv, blir alt mye lettere. Du lærer å handle mer i hensyn og respekt til andre, men også etter hvordan du vil bli oppfattet og respektert selv. Alle styres jo av egoet og det ligger åpenbart i vår natur. Sånn sett kan man selv ved å tenke egoistisk, bli mer sympatisk og selvbevisst. Men det tar tid for noen, og det koster mye for mange å i det hele tatt å se i den retning. Det er en stahet og illusjon av stolthet som stopper de fleste, og det eneste man sitter igjen med er seg selv og sitt store sta ego. 


    Meditating all the bad shit away
     

    Om noen kommer en kritikk til meg, uten å være konstruktiv eller saklig, vil jeg bare le av det og kanskje heve et øyebryn over hvor gjennomskuelig det er. For jeg kan ikke se noen grunn til at et menneske som knapt kjenner meg, kun kommer med negative uttalelser og kritikk, uten noe særlig hold eller validitet. Ofte når noen får kritikk og vedkommende blir særlig truffet, fører det som regel til en svak forsvarsmekanisme i form av eksplosivt sinne og personen vil prøve å legge det over tilbake på den som uttalte seg. Da er det ingen tvil. Men jeg klarer rett og slett ikke bry meg. 

    Dette handler ikke bare om kommentarfelt eller gjennom sosiale medier, men kan komme fra medelever, familie, venner, andre bekjente eller folk du møter på byen. Og det handler om integritet. Vit din rett ved å være åpen, objektiv og ydmyk. Og tro det eller ei, det koster mindre energi enn å la sinne og angst ta over.

    Jeg vil heller se fremover og bruke tid på å bygge meg selv

  • Publisert: 10.03.2017, 20:00
  • Kategori: Refleksjon
  • 1 kommentarer
  • Young and full of running

  • Publisert: 05.03.2017, 14:06
  • Kategori: Refleksjon
  • Det er dager hvor jeg føler alt er på stell, hvor jeg ikke føler jeg kunne gjort mer den dagen for at jeg skal føle meg noe bedre. Det er som regel de dagene hvor jeg gir faen at jeg føler det slik. Jeg mener, jeg gjør kanskje det viktigste, øverst eller nest øverst på listen, og kan la resten av dagen bare flyte. Hvorfor ikke? Fremdriften i mitt eget livs styrer jeg jo selv? Og mye av denne fremdriften får ofte en boost utenfor min kontroll. For når skal man leve egentlig? Man må jo leve mellom alle målene, og på veien dit til det store, nesten overhengende målet. 



    En ganske stygg uvane jeg har, er at jeg straffer meg selv for å ikke å ha nådd dette målet og det har tynget meg mye. Det gjør veien mye tyngre og målet blir en byrde fremfor et lys i enden av tunellen. Man må pushe seg selv hver dag om man skal komme seg dit man vil, men jeg tror at om man vet 100% hvor man vil, er den kampen lettere å kjempe. Er det et snev av usikkerhet, en frykt for å feile, blir veien ofte glatt og fallhøyden ser større ut. 

    Målet mitt er å ha et mer konsistent fokus rundt den veien jeg er på og ikke minst hvor jeg vil. Det gjør ikke noe om det store målet helt øverst på listen ligger der litt lenger enn jeg forventet, for det vil alltid bli erstattet med et nytt et. Selv kan jeg innrømme at jeg noen ganger prokrastinerer de tingene som skal til for å få hjulene i gang. Men det er kun frykten for å feile som kuer motivasjonen hver gang.

    Og som mange vet, er det kun ved å gjøre feil man lærer å gjøre ting riktig.

  • Publisert: 05.03.2017, 14:06
  • Kategori: Refleksjon
  • 0 kommentarer
  • Nostalgia

  • Publisert: 10.02.2017, 13:22
  • Kategori: Refleksjon
  • Jeg drømmer meg ofte tilbake til fortiden. Ofte den tiden før jeg i det hele tatt var påtenkt. Før foreldrene mine møttes på en fest på Frogner for nesten 30 år siden. Siden jeg var 10år har jeg lest historie på fritiden og hver gang forsvinner jeg inn i en era og en epoke i historien som noen ganger virker som fiksjon. Alt fra oldtiden i Egypt til 1800-tallet i London.


    Check out Tom Hardy in the Ridley Scott directed mini series "Taboo". Hard is also producer and writer, a proof of his apparent affection for this particular era and ambience.
     

    1950 og 60-tallet da jazz var pop-music og Miles Davis var en verdensstjerne med en trompet og et lite band. The Roaring 20s/ The Golden Age 20s - perioden da den vestlige verden vokste kraftig økonomisk, med det kulturelle miljøet florerte, spesielt i Frankrike hvor tiåret ble kalt "années folles" (Crazy Years). En sosial, kunstnerisk og kulturell dynamikk preget bybildet og jazz-musikken florerte først i denne perioden. Filmstjerner, sportshelter fikk etterhvert hele mediaverden sitt fokus og kvinner i de fleste demokratier fikk stemmerett. Den tiden da det meste som ble produsert bar et preg av estetikk, rett før moderne arkitektur tok overhånd og før biler fylte veiene. 


    In Woody Allen's Midnight in Paris, Owen Wilsons's character Gil gets lost in the 1920s and gets an existential epiphany
     

    Eller ta Renessansen. Den kulturelle broen fra middelalderen til et moderne samfunn med menneske i sentrum, med alt det estetiske, kulturelle og sosiale det ga nytt liv til.

    Man har lett for å lengte tilbake til det som var, da alt var "bedre", enklere og penere. Hvert fall for en estetiker som meg. Melankolien trekker oss ofte i den retning uten at vi egentlig vil det. Men om man går tilbake, vil man da være tilstede?

    Mye av det er nok romantisering av en periode i tiden det er vanskelig å sette seg inn i fra nåtidens perspektiv. Var alt bedre før, og er vi på vei i en periode hvor estetikk og kultur får en større plass i omgivelsene? 

    Well I hope so...

     


    Everything looks cooler in black & white
     

  • Publisert: 10.02.2017, 13:22
  • Kategori: Refleksjon
  • 3 kommentarer
  • Mindset warfare

  • Publisert: 06.02.2017, 19:42
  • Kategori: Refleksjon
  • Det kommer som regel når jeg er minst forberedt. Jeg blir kastet inn i en eksistensiell berg-og-dalbane hvor farten bare øker. Det stopper ikke før jeg har lagt meg ned på gulvet og ser opp i taket.

    De fleste kaller det angst og det er en stund siden sist. Det første jeg gjør, er å starte med å gå gjennom alt jeg ikke har gjennomført eller fått til. 

    These days ain't leather weather. Dress warm.

    Dette starter en prossess hvor jeg straffer meg selv for hver og én av disse tingene. Denne taktikken er utrolig destruktiv og er det første hjernen min gjør. Det er nok delvis fordi det er det letteste, men også tilfredsstillende samtidig som det er smertefullt fordi du møter problemene, uten å forløse noen ting..

    Pusten er neste steget. Jeg må først strekke meg godt for å løse opp sperringer i hjertet og solar plexus. Om sperringen er for stor, hender det at jeg mistet bevisstheten i 5-10 sekunder, noen ganger mer, og kun dette alene kjennes som en rus når blodet trenger gjennom. Nå kan jeg starte å puste liggende, 20 dype pust, sakte inn og ut, lukkede øyne.

    Til slutt setter jeg meg opp i skredderstilling, åpner øynene og starter med å kontemplere rundt hvorfor jeg har dette i meg, dette man kaller "angst". 

    Den griper tak i brystet og vrenger hele innsiden ut, men alt kommer ut så irrasjonelt, som en kortstokk som blir kastet i været og hvor jeg må samle og sortere hvert eneste. Jeg vil aller helst bare rope ut til en jeg har kjær, men jeg vet godt hva de sier, for jeg har hørt det før.

    Svarene ligger hos meg.

    Det avgjørende momentet er før jeg starter å synes synd på meg selv. Jeg innser at svaret er det samme. Denne dagen må jeg jobbe hardere, legge meg mye tidligere og gjøre dette konsistent i en uke.


    Find your ace, it's usually right in front of your stupid face : )
     

    Etter å ha skuet over alle kortene spredd utover gulvet i et par minutter til, drar jeg meg selv opp, dasker meg selv litt i fleisen og tar 30 push-ups for å få blodomløpet i gang. Går ut døren for å oppdage at det er altfor kaldt med skinnjakke, for så å gå hjem igjen for å skifte til noe varmere, og starter dagen. I morgen vil jeg mest sannsynlig se tilbake på det som noe fjernt i fortiden. 

    Sinnet er utrolig kompleks, og om du ikke er i kontakt med det, vil det kun skape dissonans.

    Om det er fremtiden eller fortiden, prøv samle kortene, en etter en.

    Soooo jeg har noen pekepinner..legge seg før 11:30 i en uke i strekk. Strekk deg godt hver morgen, gjerne ved hjelp av yoga (spesielt om du trener ofte) og prøv med meditasjon 5-10 min. Det vil gjøre underverker med psyken.

    Tar dere med på trening senere i uken :    )

  • Publisert: 06.02.2017, 19:42
  • Kategori: Refleksjon
  • 6 kommentarer
  • hits