Fabian Raw

INSTAGRAM & SNAP: venjar

Utdanning - en dannelsesreise?

  • Publisert: 27.03.2017, 16:57
  • Kategori: Refleksjon

  • Left-over tortilla wrap, soaked i olivenolje med egg, bacon, red hot chilipeppers, cherry tomatoes. Over helte jeg lake fra Jalapenos på glass. To spice it up a little extra;)
     

    Etter en løpetur i Frognerparken og en bedre frokost, har jeg sittet 4-5 timer uten stopp og uten mat å "studert".

    Det er rart, men jeg må på en måte pine meg selv litt for å finne disiplinen og stoppe meg selv fra å gjøre ting som kan og vil distrahere meg. Jeg hører ofte på "Filip & Frederik Podcast" når jeg lager frokost, og i en episode hvor de snakket om mennesker i offentligheten som, spesielt idrettsutøvere, prøver å gjøre ting på gamlemåten og hvordan dette aldri vil slå den nye teknologien. Teknologi fører oss videre, og selv om det å gjøre ting på gamle måten vil kunne vekke nostalgi og en godfølelse, vil det ikke være noe bedre eller effektivt, spesielt når det kommer til sport. Anyway. I digress. Da de snakket om Björn Borg sin karriære, nevnte de noe som var ganske interessant. Borg hadde helt faste rigide rutinger når han skulle trene og delta mesterskap, hvor bilen kjører den samme ruten, spiser de samme tingene etc. Alt dette for å ikke bli distrahert og miste noe som helst fokus. 



    T-shirt fra Velouria Vintage, cap fra M.A.M.B. og jakke fra BLK DNM. Cap inne er for å skjerme meg fra distraksjoner. For real.
     

    Jeg tror jeg må finne den rutinen, uansett hvor mye jeg frykter rutiner, kun fordi jeg misliker struktur som er rigid, ting som går rett frem og gjør alle dager like. Samtidig vet jeg at det må til for at ting skal bli fullført, for å kunne gå i den dybden. 

    Å ta en utdannelse er jo en trygghet og en utfordring samtidig. Men hele konseptet tiltaler meg ikke helt. Jeg mener det kunne vært strukturert annerledes, mer friere og innovativt; flytende. BI jobber med det, men det går ikke raskt nok. Eksamen, dokumentasjonen som skal overbevise en "sensor" om at du har konsumert og forstått informasjonen, er en trøtt dame eller mann som allerede har pløyd gjennom 500 andre. Kanskje er du heldig å bli rettet først og han eller hun ikke er fullt så lei av å lese gjennom de samme besvarelsene. Og hva skal besvarelsene inneholde? Jo, teori som beskrevet i pensumbøkene, uten noe særlig selvrefleksjon eller frihet til å tenke ut ifra eget hode. Og dette skal skrives for hånd på 3 lags papir.  Nei vel så er ikke en utdanningsinstitusjon et sted man blir vurdert og trent i selvrealisering. Men å rent etymologisk så har det med dannelsen å gjøre. Jeg vil si det er en viktig del av dannelsesreisen å gå i seg selv, kunne reflektere, stille spørsmål og ikke kunne være medgjørlig til alt som for de fleste bare "er". 

    Fler burde fåtte sjansen til å prøve seg ut. Learning by doing. Men så er det jo sånn - vil man  NOK så får man det til..

     

  • Publisert: 27.03.2017, 16:57
  • Kategori: Refleksjon
  • 1 kommentarer
  • Finn deg selv i kunnskap!

  • Publisert: 23.03.2017, 16:59
  • Kategori: Refleksjon
  • Det handler ikke om å vite alt, bortsett fra den fundamentale basiskunnskapen som de fleste mennesker burde besitte. Men den er jo basert på alt du opplever, oppfatter og blir prakket på deg fra du er et lite barn til den som står her i dag.  Mye av kunnskapen er passiv, og vi søker den ikke ut selv. Jeg tror at når vi først søker ut kunnskap på egenhånd, er det punktet hvor vi begynner å bygge et "selv" som definerer oss. Det å gå i mot kunnskap og viten som kanskje foreldrene dine eller en lærer tilførte deg, er ofte det vanskeligste, men også et definerende moment i det man kaller å "finne seg selv".

    Den kunnskapen jeg besitter kommer fra nysgjerrighet, gode, kloke og oppegående mennesker rundt meg og ren tilfeldighet. Men også av de ikke fult så gode og oppegående har jeg lært minst like mye.. 


     

    Jeg har alltid blitt inspirert av mennesker med bred kunnskap - mennesker som kan noe om det meste. Men etterhvert merker jeg at det nødvendig ikke er så viktig å kunne noe om alt, men heller mye om noe. Man kan kalle det kvalitativ og kvantitativ informasjon. Det kvalitative er informasjon som bærer kvalitet og dybde, mens det kvantitative bærer en mengde av forskjellig, noe overfladisk informasjon uten noe særlig dybde.

    Så i stedet for å gå halvveis inn i et forhold, lese 3 halve bøker, se en halv episode av en serie, lære meg å spille gitar halvveis; vil jeg heller ta en og én ting av gangen, og ekskludere en hel del ting til fordel for det å mestre noe til jeg er mett. 

    Det er også sunt å søke i bredden av kunnskap og psykologi, men i noen faser i livet tror jeg det er viktig å grave dypere. Spesielt i drømmene og ambisjonene...

    Nyt resten av denne vakre dagen people!

     


    Reading the January issue of Psychology Today - a hand me down from my good friend Noah 
     

  • Publisert: 23.03.2017, 16:59
  • Kategori: Refleksjon
  • 1 kommentarer
  • Usikkerhet

  • Publisert: 16.03.2017, 22:33
  • Kategori: Refleksjon
  • Mange snakker om denne usikkerheten. Ofte brukes det som et våpen i en diskusjon, for å få kontroll treffe et evt sårt punkt. På engelsk er det to ord for usikkerhet: uncertainty & insecurity. Og i begge begrepene ligger den slags underliggende frykt, og begge henger tett sammen.

    Frykten for det å stå for de verdiene man har og valgene man tar, frykten for å gå ned en vei som ikke går rett frem. For på denne veien vil dukke opp mennesker og situasjoner som vil få deg til å tvile, kanskje til og med få deg til å snu. For å gå denne veien alene kreves det mot og viljestyrke, som noen har mer medfødt enn andre, men for de fleste kreves trening. Man må kanskje legge seg flat ovenfor seg selv og innse et nederlag, innse at man har tatt feil.

    Men det er ingen skam å snu, og det er heller ingen skam ved det å ta feil, for det er når du går alene går mot et mål at du får svaret. 


    Eddie Van Halen.

     

    This guy definitely never gave a shit. He kept failing. And kept practising.


    Det å være usikker på seg selv er vi jo alle til tider. De som er overkjørende og cockeyed er ofte de som kanskje er mest usikre i sin egen integritet, og de kommer aldri særlig langt med det. Det er usikkerheten som driver oss; den uvissheten om hva utfallet blir er det som gjør at nysgjerrigheten trigges og vi trosser trygghet og alt som heter komfortsoner.

    Jeg tror at fraværet av nysgjerrighet, mot og viljestyrke gjør oss mennesker ulykkelige. Man må tørre å gi litt faen i alle fallgruvene, alle mennesker som sier deg imot, som ler av deg og sier du ikke får det til. De menneskene som hevder du ikke vil få det til, fordi det enten er for vanskelig eller at du ikke har det som skal til, er preget av sin egen usikkerhet. De føler seg små fordi de ikke tør å drømme stort og strekke seg langt, og vil derfor prøve å undergrave dine ambisjoner for å stabilisere sin egne smale livsfilosofi. Mange kaller det for bobler, med vegger som forsterkes over tid, og til slutt bli umulig å se gjennom. Og da er det for sent. 


    This gal is also insecure. But she keeps going. Because she's curious.
     

    Uten å være en altfor stor klisjé, men tross alt er klisjeer blitt klisjeer for en grunn; de er sanne.  Men please ikke bruk usikkerhet som et våpen, og heller aldri la den komme i veien for nysgjerrigheten. Stol på deg selv, la erfaringene være et våpen og bruk det også som et skjold når du skal videre ned den lange veien, full av skarpe steiner og fritt fall på hver side. Og vær åpen.

    Det var min lille filosofi.

  • Publisert: 16.03.2017, 22:33
  • Kategori: Refleksjon
  • 5 kommentarer
  • Tanker og ord som ikke bygger

  • Publisert: 10.03.2017, 20:00
  • Kategori: Refleksjon
  • Man lærer etter å ha levd litt, hva det er verdt å reflektere over, hva man kan la ligge og hvilke tanker man burde gå dypere inn i. Før kunne jeg bli tankefull og ofte melankolsk av bare å se en solnedgang, lukten av vinter eller sommer eller av å høre en låt jeg spilte mye en sommer. Men også når det kommer til perifere relasjoner eller generelt alt som kommer utenfra, fra andre rundt deg. Hvor mye skal du bruke tid på alt dette? 

    Jeg merker det er vært utrolig viktig å sortere disse tankene og hvilke utsagn fra andre jeg skal ta innover meg. Etterhvert som man lærer å være åpen og objektiv, blir alt mye lettere. Du lærer å handle mer i hensyn og respekt til andre, men også etter hvordan du vil bli oppfattet og respektert selv. Alle styres jo av egoet og det ligger åpenbart i vår natur. Sånn sett kan man selv ved å tenke egoistisk, bli mer sympatisk og selvbevisst. Men det tar tid for noen, og det koster mye for mange å i det hele tatt å se i den retning. Det er en stahet og illusjon av stolthet som stopper de fleste, og det eneste man sitter igjen med er seg selv og sitt store sta ego. 


    Meditating all the bad shit away
     

    Om noen kommer en kritikk til meg, uten å være konstruktiv eller saklig, vil jeg bare le av det og kanskje heve et øyebryn over hvor gjennomskuelig det er. For jeg kan ikke se noen grunn til at et menneske som knapt kjenner meg, kun kommer med negative uttalelser og kritikk, uten noe særlig hold eller validitet. Ofte når noen får kritikk og vedkommende blir særlig truffet, fører det som regel til en svak forsvarsmekanisme i form av eksplosivt sinne og personen vil prøve å legge det over tilbake på den som uttalte seg. Da er det ingen tvil. Men jeg klarer rett og slett ikke bry meg. 

    Dette handler ikke bare om kommentarfelt eller gjennom sosiale medier, men kan komme fra medelever, familie, venner, andre bekjente eller folk du møter på byen. Og det handler om integritet. Vit din rett ved å være åpen, objektiv og ydmyk. Og tro det eller ei, det koster mindre energi enn å la sinne og angst ta over.

    Jeg vil heller se fremover og bruke tid på å bygge meg selv

  • Publisert: 10.03.2017, 20:00
  • Kategori: Refleksjon
  • 1 kommentarer
  • Young and full of running

  • Publisert: 05.03.2017, 14:06
  • Kategori: Refleksjon
  • Det er dager hvor jeg føler alt er på stell, hvor jeg ikke føler jeg kunne gjort mer den dagen for at jeg skal føle meg noe bedre. Det er som regel de dagene hvor jeg gir faen at jeg føler det slik. Jeg mener, jeg gjør kanskje det viktigste, øverst eller nest øverst på listen, og kan la resten av dagen bare flyte. Hvorfor ikke? Fremdriften i mitt eget livs styrer jeg jo selv? Og mye av denne fremdriften får ofte en boost utenfor min kontroll. For når skal man leve egentlig? Man må jo leve mellom alle målene, og på veien dit til det store, nesten overhengende målet. 



    En ganske stygg uvane jeg har, er at jeg straffer meg selv for å ikke å ha nådd dette målet og det har tynget meg mye. Det gjør veien mye tyngre og målet blir en byrde fremfor et lys i enden av tunellen. Man må pushe seg selv hver dag om man skal komme seg dit man vil, men jeg tror at om man vet 100% hvor man vil, er den kampen lettere å kjempe. Er det et snev av usikkerhet, en frykt for å feile, blir veien ofte glatt og fallhøyden ser større ut. 

    Målet mitt er å ha et mer konsistent fokus rundt den veien jeg er på og ikke minst hvor jeg vil. Det gjør ikke noe om det store målet helt øverst på listen ligger der litt lenger enn jeg forventet, for det vil alltid bli erstattet med et nytt et. Selv kan jeg innrømme at jeg noen ganger prokrastinerer de tingene som skal til for å få hjulene i gang. Men det er kun frykten for å feile som kuer motivasjonen hver gang.

    Og som mange vet, er det kun ved å gjøre feil man lærer å gjøre ting riktig.

  • Publisert: 05.03.2017, 14:06
  • Kategori: Refleksjon
  • 0 kommentarer
  • Nostalgia

  • Publisert: 10.02.2017, 13:22
  • Kategori: Refleksjon
  • Jeg drømmer meg ofte tilbake til fortiden. Ofte den tiden før jeg i det hele tatt var påtenkt. Før foreldrene mine møttes på en fest på Frogner for nesten 30 år siden. Siden jeg var 10år har jeg lest historie på fritiden og hver gang forsvinner jeg inn i en era og en epoke i historien som noen ganger virker som fiksjon. Alt fra oldtiden i Egypt til 1800-tallet i London.


    Check out Tom Hardy in the Ridley Scott directed mini series "Taboo". Hard is also producer and writer, a proof of his apparent affection for this particular era and ambience.
     

    1950 og 60-tallet da jazz var pop-music og Miles Davis var en verdensstjerne med en trompet og et lite band. The Roaring 20s/ The Golden Age 20s - perioden da den vestlige verden vokste kraftig økonomisk, med det kulturelle miljøet florerte, spesielt i Frankrike hvor tiåret ble kalt "années folles" (Crazy Years). En sosial, kunstnerisk og kulturell dynamikk preget bybildet og jazz-musikken florerte først i denne perioden. Filmstjerner, sportshelter fikk etterhvert hele mediaverden sitt fokus og kvinner i de fleste demokratier fikk stemmerett. Den tiden da det meste som ble produsert bar et preg av estetikk, rett før moderne arkitektur tok overhånd og før biler fylte veiene. 


    In Woody Allen's Midnight in Paris, Owen Wilsons's character Gil gets lost in the 1920s and gets an existential epiphany
     

    Eller ta Renessansen. Den kulturelle broen fra middelalderen til et moderne samfunn med menneske i sentrum, med alt det estetiske, kulturelle og sosiale det ga nytt liv til.

    Man har lett for å lengte tilbake til det som var, da alt var "bedre", enklere og penere. Hvert fall for en estetiker som meg. Melankolien trekker oss ofte i den retning uten at vi egentlig vil det. Men om man går tilbake, vil man da være tilstede?

    Mye av det er nok romantisering av en periode i tiden det er vanskelig å sette seg inn i fra nåtidens perspektiv. Var alt bedre før, og er vi på vei i en periode hvor estetikk og kultur får en større plass i omgivelsene? 

    Well I hope so...

     


    Everything looks cooler in black & white
     

  • Publisert: 10.02.2017, 13:22
  • Kategori: Refleksjon
  • 3 kommentarer
  • Mindset warfare

  • Publisert: 06.02.2017, 19:42
  • Kategori: Refleksjon
  • Det kommer som regel når jeg er minst forberedt. Jeg blir kastet inn i en eksistensiell berg-og-dalbane hvor farten bare øker. Det stopper ikke før jeg har lagt meg ned på gulvet og ser opp i taket.

    De fleste kaller det angst og det er en stund siden sist. Det første jeg gjør, er å starte med å gå gjennom alt jeg ikke har gjennomført eller fått til. 

    These days ain't leather weather. Dress warm.

    Dette starter en prossess hvor jeg straffer meg selv for hver og én av disse tingene. Denne taktikken er utrolig destruktiv og er det første hjernen min gjør. Det er nok delvis fordi det er det letteste, men også tilfredsstillende samtidig som det er smertefullt fordi du møter problemene, uten å forløse noen ting..

    Pusten er neste steget. Jeg må først strekke meg godt for å løse opp sperringer i hjertet og solar plexus. Om sperringen er for stor, hender det at jeg mistet bevisstheten i 5-10 sekunder, noen ganger mer, og kun dette alene kjennes som en rus når blodet trenger gjennom. Nå kan jeg starte å puste liggende, 20 dype pust, sakte inn og ut, lukkede øyne.

    Til slutt setter jeg meg opp i skredderstilling, åpner øynene og starter med å kontemplere rundt hvorfor jeg har dette i meg, dette man kaller "angst". 

    Den griper tak i brystet og vrenger hele innsiden ut, men alt kommer ut så irrasjonelt, som en kortstokk som blir kastet i været og hvor jeg må samle og sortere hvert eneste. Jeg vil aller helst bare rope ut til en jeg har kjær, men jeg vet godt hva de sier, for jeg har hørt det før.

    Svarene ligger hos meg.

    Det avgjørende momentet er før jeg starter å synes synd på meg selv. Jeg innser at svaret er det samme. Denne dagen må jeg jobbe hardere, legge meg mye tidligere og gjøre dette konsistent i en uke.


    Find your ace, it's usually right in front of your stupid face : )
     

    Etter å ha skuet over alle kortene spredd utover gulvet i et par minutter til, drar jeg meg selv opp, dasker meg selv litt i fleisen og tar 30 push-ups for å få blodomløpet i gang. Går ut døren for å oppdage at det er altfor kaldt med skinnjakke, for så å gå hjem igjen for å skifte til noe varmere, og starter dagen. I morgen vil jeg mest sannsynlig se tilbake på det som noe fjernt i fortiden. 

    Sinnet er utrolig kompleks, og om du ikke er i kontakt med det, vil det kun skape dissonans.

    Om det er fremtiden eller fortiden, prøv samle kortene, en etter en.

    Soooo jeg har noen pekepinner..legge seg før 11:30 i en uke i strekk. Strekk deg godt hver morgen, gjerne ved hjelp av yoga (spesielt om du trener ofte) og prøv med meditasjon 5-10 min. Det vil gjøre underverker med psyken.

    Tar dere med på trening senere i uken :    )

  • Publisert: 06.02.2017, 19:42
  • Kategori: Refleksjon
  • 6 kommentarer
  • hits