Fabian Raw

INSTAGRAM & SNAP: venjar

Skjerp dere NRK - skjerp dere filmbransjen!

  • Publisert: 25.06.2017, 20:05
  • Kategori: Samfunn
  • I flere perioder har jeg måttet være åpen for jobber jeg overhodet ikke har noen som helst interesse eller lidenskap for. Men allikevel har jeg klart å finne noen aspekter ved arbeidet jeg kan trene og bli bedre i. Fremover pusher jeg mer og mer for å få jobber innen film/TV og skuespill - et jævla slit fordi innenfor denne bransjen er selvfølgelig også en haug jobber jeg overhodet ikke vil ha, men må selge meg inn fordi de ikke akkurat blir tilbudt deg med mindre det er en statistjobb eller produksjonsassistent. Det er nemlig ingen klare regler eller retningslinjer for hvordan du skal få disse jobbene. Et papir fra et kreativt studie hjelper, men det er absolutt ingen garanti for at du vil bli møtt med åpne armer og få stillingen du vil ha. Vi er nødt til å rette fokuset på det sosiale og bygge nettverk med med alle du treffer som har en fot innenfor døren. Helt til du har fått en fot innenfor, så kan det gå raskt til du får mer ansvar og ansvar for regi og koordinering, når det gjelder bak kamera. Her vil man fort bli trygg og kan lett gi opp målet sitt fordi man sitter så godt i sofaen på kvelden osv. Det samme kan skje om du blir en type-cast skuespiller eller en riksklovn som stiller opp der det er jobb. 

    Jeg fikk et tilbud om en statistjobb pakket inn med at det vil deles ut "noen replikker" og mye tid foran kamera. Med en arbeidstid på 8 timer hver dag bortsett fra en 9:00-19:00. Tema var en slags parodi på hip-hop kulturen. En ting er mitt syn på mye av dagens hip-hop som et rotete urymtisk, umelodisk genre med et straight forward infantilt korttenkt språk i tekstene. I og for seg hørtes oppdraget gøy ut og casting synes jeg passet til rollen - for grunner jeg sliter med å se. Men å betale 500kr for en full arbeidsdag (med unntak for 10-timers dagen som lønnes med 850kr) er jo helt langt ute på viddene i 2017. Og dette er for en STATLIG kanal som gjør suksesserier?!

    Sorry macncheese men det er bare så faaantastisk useriøst. Så kan man si "nei du trenger ikke å gjøre det" eller tenke at jeg er ledig de dagene aanyway og trenger cash.  Men skal man finne seg i det da? Noen tar faktisk den jobben uansett. Som om det faktum at selve jobben er så leken og morsom, at det skal kompensere for de kvelende mange timene rundt stressa kamera-crew og regi. Det blir som å gå tilbake å jobbe for Joe & the Juice før de meldte seg inn i LO. Etter mer innsikt i manus oog konsept brøt det raskt med min integritet. 

    Jeg vil bare lufte det litt. For dette har skjedd lenge og skjer ofte. Skjerp dere. For dere har mer enn nok penger - det er bare noen andre som tar mer. Det er nok bevis på det. I USA er det trygge skuespillerforbund som har presset aktører til å heller lønne for mye enn for lite så de slipper søksmål. Her må det skje noe i Norge. Ellers er det ikke rart mye av skuespillerene og selve dramaturgien blir så trist og traust. 

  • Publisert: 25.06.2017, 20:05
  • Kategori: Samfunn
  • 8 kommentarer
  • Skap ditt eget rom

  • Publisert: 19.06.2017, 15:01
  • Kategori: Refleksjon
  • Jeg har stått opp tidlig innenfor det vi kaller døgnet i altfor mange dager nå og har hatt skuldrene oppe helt uten å tenke over det. For noen uker siden spurte kjæresten min om jeg skulle være med på en sponset reise til Kroatia. Lite visste jeg at de som arrangerte turen hadde booket de billigste billettene gjennom hele det som virker mer som en chartret jobbtur enn en ferie. Vi måtte opp 4 to ganger for å rekke et fly til neste by. Og selv om flyet lander pent på bakken, rekker ikke vi å gjøre det samme. 

    Men, er det en ting jeg har lært av å ha reist en del og bodd forskjellige steder i verden, er det evnen til å holde roen og skape rom, holde følelser og støy i sjakk. Det kan endre alt!


    Split

    Vi sapiens er flokkdyr i stor grad. Når vi er i et rom, enten det er på en fest, i en hyggelig uformell middag, i forelesning, på café eller i et åpent rom ute i naturen; så vil det ofte være en eller flere personer som tar mer plass enn andre. Man sier ofte at noen "tar rommet" - jeg har til og med lest jobbannonser hvor de søker "en som tar rommet".

    Hva mener man egentlig med dette, og hva kommer det av?

    Det er fler måter å ta et rom på. Noen kan ta rommet ved å gi en følelse av trygghet og ledelse, mens noen kan ta rommet ved å ta for mye plass for kun å tilfredstille egoet. Jeg mener det er noen som fortjener plassen mer enn andre, nettopp fordi de har denne naturlige egenskapen til å ikke bare ta rommet, men har evnen til å skape rom. For å skape rom må man først og fremst være trygg på seg selv, trygg nok til å ta dørene stå åpne til å gi plass til andre uten en frykt for å bli jaget ut. 



     

    Dette rommet kan du ha med deg overalt hvor enn du går. I nye ukjente situasjoner og utfordringer som vi vil møte uansett. Om vi mennesker ikke møter nok utfordringer, vil vi jo bare skape motstand selv. Denne motstanden er ofte den vanskeligste å takle siden vi ikke vet helt hvor den kommer fra - vi skaper den underbevisst. Vi glemmer å se forbi den fiktive realiteten som handler om hvordan vi skal føle, tenke og handle etter. En autist skaper sin helt egen verden, men sliter å se forbi denne realiteten og er dermed ikke objektiv. Vi må ikke glemme å se verden objektivt, ellers er vi i fare ved å miste oss selv og klarer ikke inkludere alt og alle rundt oss - vi må beholde roen, og holde døren åpen.

     

  • Publisert: 19.06.2017, 15:01
  • Kategori: Refleksjon
  • 4 kommentarer
  • Overvekt er en lidelse

  • Publisert: 13.06.2017, 20:16
  • Kategori: Samfunn
  • Kroppspress..hva er det som egentlig presser deg - det er hvert fall ikke kroppen og det er vel strengt tatt ingen som presser noen til å bli verken undervektig eller overvektig, eller lide av fedme for den saks skyld. Det største "kroppspresset" er kanskje det som idealiseres gjennom store kommersielle aktører innen spesielt klesbransjen og skaper ideelle selvbilder for både unge og voksne. Alle er født hvert sitt fysiologiske utgangspunkt og alle har helt klart ikke lange ben, perfekt nese, hud, hår..ja listen er lang og ingen er selvfølgelig "perfekte", hva enn det betyr - hverken i sinn eller kropp. Det er nemlig de "feilene" som gjør alt mer levende, mer ekte og menneskelig ikke minst. Men uansett hvilket utgangspunktet du har, så har du ingen grunn til å behandle kroppen din dårlig. Og om du er på vei eller nettopp ER overvektig med BMI mellom 25-30, er det ingen grunn til at du skal gli over til BMI over 30 og bli feit - eller det de definerer det som i USA, "morbidly obese".

    Om du er i en av disse kategoriene har du faktisk all grunn til å bekymre deg. Det er nemlig bevist at 7% av verdens dødsfall er en følge av fedme eller overvekt. Tallet er faktisk langt høyere enn drapsstatistikken og med en høy selvmordsrate belyser det faktumet at den største faren for å blir drept er selvmord. Vi er vår egen fiende. 

    Ved dårlig kosthold og/eller ved å ikke holde seg i fysisk aktivitet er du selv med på å sikre en tidlig død. Jeg velger å ta det opp mye på grunn av hvordan fedmen blir forsvart og hyllet av, ironisk nok, av personligheter som lider av nettopp dette, ja for det er en lidelse. Strekkmerker, overflødig magefett og slappe rumper skal skal plutselig hedres og fremmes som et motsvar til den "perfekte" idealkvinnen eller mannen. Hvordan er det noe bedre å fremme en lidelse enn en topptrent kanskje underernært kropp? Slutt å unnskyld en utrent kropp som kun er utfallet av lathet og manglene evne og bevissthet til å ta vare på deg selv. Ta ansvar. Om du vil leve til du er over 50 selvfølgelig..

    Før det hagler med kommentarer. Se denne TED-talken med en fantastisk forfatter og forsker på selve menneskeheten, vår historie og fremtid: https://www.ted.com/talks/yuval_noah_harari_what_explains_the_rise_of_humans?language=en


    Israelske Yuval Noah Harari
     


     
  • Publisert: 13.06.2017, 20:16
  • Kategori: Samfunn
  • 32 kommentarer
  • Fire vegger

  • Publisert: 12.06.2017, 12:06
  • Kategori: Hverdag
  • For 4-5 år siden var jeg fanget av mitt eget spindelvev av tanker og kom meg ingen steder uansett hvor jeg befant meg; uansett hvilke fire vegger, hvilken vei, storby eller skog - sto jeg helt fast. Jeg oppdaget etterhvert at rom er noe du skaper selv. Med menneskets kognitive evne til å skape fiksjoner, skaper vi ved hjelp av vår fantasi det imaginære - det vi ikke kan ta på, men allikevel tror blindt på. Og dette evnen er på mange måter skremmende. 

    Dette er overalt i samfunnet vårt - alt fra det politiske system til penger som vi alle tror på. Fra kristendom til islam, fra store selskaper til lønnen vi alle venter på, dette er noe nok mennesker tror på og er det den mest dominerende realiteten; den fiktive realiteten. Vi lever like fullt i en objektiv realitet, men vi er på god vei til å falle vekk fra denne og kanskje til og med ødelegge den. De objektive realitetene som er havet, fjellet og alle de levende tingene og verdifulle ressursene vi har rundt oss, som vi kan oppleve med alle sansene, blir overskygget av alle fiksjonene mennesker skaper.
     

    Da jeg oppdaget at mye av grunnen til at jeg følte meg dårlig, var deprimert og straffet meg selv for det ene og det andre, var pga. alle fiksjonene i hodet mitt om hvordan man skal være, føle, leve og dø. Vi går inn i rom i sinnet vårt og har en tendens til å bli der. Vi lukker døren og finner ikke veien ut, selv om vi vet nøyaktig hvor den står. Dette er nok det vi kaller komfortsoner. Så fort det rommet blir trygt og godt, når alt virker "logisk" innenfor dette rommet, så har vi en tendens til å bli der, og det er her det blir skummelt. Jeg ble inne i de fire veggene uansett hvor jeg gikk fordi jeg ikke orket, turte eller våget å åpne den døren ut igjen. Jo lenge jeg ble der, ble jeg tryggere i rommet, samtidig som veggene kom nærmere og nærmere. Noe drastisk måtte til. Jeg måtte gi glipp på denne realiteten og heller skaper flere rom for meg selv. Den eneste måten er å møte den objektive realiteten. Gå en tur i fjellet, dra på hytta og ut i den ville naturen. Utenfor alle de "rommene" som sapiens har skapt, utenfor menneskeskapte strukturer, normer, systemer og industrialisering. Vi må leve mer i den objektive realiteten, for den er ikke vanskelig å forstå - den er en del av oss alle.


    Et rom skapt av fiktiv virkelighet
     


    Vi feirer selvstendigheten til nasjoner og alt det står får. En fiktiv virkelighet.
     





     

  • Publisert: 12.06.2017, 12:06
  • Kategori: Hverdag
  • 3 kommentarer
  • Mollösund

  • Publisert: 12.06.2017, 11:54
  • Kategori: Samfunn








  • Publisert: 12.06.2017, 11:54
  • Kategori: Samfunn
  • 0 kommentarer
  • Strekk ut armen med hånden åpen

  • Publisert: 06.06.2017, 18:38
  • Kategori: Refleksjon
  • Jeg hadde en tendens til å klage mye i mindre yngre dager. Alt jeg fikk igjen var venner og familie som kun til slutt ble lei og etterhvert mister respekt meg og min manglende evne til å ta valg og kontroll over mitt eget liv. Det hjelper generelt ikke å klage, like lite som det hjelper å be til en høyere makt med mindre du velger å leve i den fiksjonen. Det er klart at når det kommet til punktet hvor du ikke kan gjøre noe mer for å forandre situasjonen du er i, kan du alltid håpe på det beste. Men det beste mener jeg, er å gå videre og fokusere på noe annet som kan drive deg fremover. 


    Me & Noah 

    Men det er én ting jeg er dårlig på, av ren beskjedenhet og ydmykhet - det å spørre om hjelp. Det sitter så langt i meg å spørre andre om tjenester, om en hjelpende hånd. Mitt rigide ego og individ har stått alene gjennom alle stormer og holdt neven min lukket, til den blir tørr og full av sår. Jeg har fått så mye hjelp og kjærlighet av de rundt meg helt passivt, at når jeg virkelig trenger hjelp, sitter det for langt inne. 

    En person som virkelig har vært der for meg gjennom noen stormer nå er Noah. Ikke bare coacher han meg gjennom personlige konflikter og krisesituasjoner, men i kaoset oppdager vi og får konfirmert teorier og analyser rundt psykologi, ideologi og filosofi. Midt i kaoset blir jeg dratt inn i en verden av uoppdaget estetikk og kunst som tar vekk oppmerksomheten og fokuset fra konflikt og mennesker av lavmål som forsøker å sette meg i en kjip situasjon. 

    Ved å diskutere over digge middager og føre lange dialoger gjennom treningsøkter og filmer, løfter kunnskap meg opp og gir meg et overblikk som er vanskelig å oppnå om man lar seg dra ned til roten av treet. 

    Gjennom en ganske turbulent flytteprosess som enda ikke er over, et reality-drama og en eksamenstid har jeg innsett hva virkelig en god venn kan gjøre for deg - om du bare strekker ut armen med hånden åpen.

    Takk Noah, takk mormor som hjelper meg når jeg er blakk og takk til alle de bra menneskene rundt meg som aldri sier nei til en venn i nød og som aldri gir opp sin integritet (øver meg til oscar-speech).

     


    My beautiful grsndma
     

     




     

  • Publisert: 06.06.2017, 18:38
  • Kategori: Refleksjon
  • 2 kommentarer
  • hits